PAPPA MÅ HA NYTT HJERTE

Tekst av Eli Rygg

Illustrert av Tone Emblemsvåg

Lest av Johanne Kuhle

Akkurat nå er det ei uke siden det skjedde, det jeg har vært redd for så lenge. Pappa ringte og ba oss om å komme til sykehuset, selv om vi egentlig ikke skulle ha besøkt ham den dagen. Kjell, doktoren, var der da vi kom. Han blunka ikke til meg som han pleier. Han tulla ikke med meg i det hele tatt. Selv om jeg har visst det lenge at det var alvorlig med pappa, så kjente jeg det enda mer inni meg da, lissom.

- Det haster med ett nytt hjerte nå, sa Kjell. Pappa lå der som vanlig med hendene over dyna, med det kortklipte håret, og han prøvde å smile til meg som vanlig. Det klarte han ikke. Jeg så det godt. Pappa var redd. Han var også redd nå.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg skriver alt til deg, dagbok. Det er fordi mamma nekter meg å blogge om pappa. Tvert slutt. Kjipt, men sant. -Det blir for privat, Rikke, - du kan ikke skrive på nettet om alt som skjer med oss nå, klaget hun. Jeg gidder ikke si hvor sur jeg ble. Akkurat nå er pappa viktigere. Du lurer sikkert på hvorfor jeg skriver alt til deg, dagbok. Det er fordi mamma nekter meg å blogge om pappa. Tvert slutt. Kjipt, men sant. -Det blir for privat, Rikke, - du kan ikke skrive på nettet om alt som skjer med oss nå, klaget hun. Jeg gidder ikke si hvor sur jeg ble. Akkurat nå er pappa viktigere.

Pappa. Bleike, tynne pappa. Han har vært syk siden jeg var elleve år. Hjerteinfarktet, det som laget såret i hjertet hans, kom akkurat en uke etter at jeg hadde hatt bursdag. Det som skjedde den dagen har jeg snakket med mamma om mange ganger. Sykebilen som kom med fulle sirener. Mamma som ba meg gå inn i huset, enda jeg var redd. Pappa som lå helt stille på bakken rett utenfor huset vårt, mens ambulansefolkene prøvde å starte hjertet hans på nytt. Jeg fikk ikke snakke med ham. Han hørte ikke noe, og ikke merket han noe heller, var det noen som sa, husker ikke hvem.

Pappa holdt på å dø den dagen hjerteinfarktet kom. Han måtte ligge lenge på sykehuset før han kom hjem. Alle bildene av pappa på mobilen min er fra etter han ble syk: Pappa som ligger i stolen, sliten etter badingen om sommeren, pappa sliten etter en halv badmintonkamp. Pappa som alltid har vært best på ski i familien, men nå bare er best på pauser. Slitne pappa. Eller syke, slitne hjertet til pappa.

Det er mange som blir friske av et hjerteinfarkt og lever helt til de blir gamle. Ikke pappa. Hjertet er jo motoren i kroppen vår. Det var en sykepleier som fortalte meg om hvordan et infarkt lager sår i et hjerte. Det var mens pappa var veldig syk, men jeg husker det ennå. Alt blir bedre når noen forklarer litt. Det blir lettere å spørre om det man lurer på også, da.

Etter at pappa ble så syk igjen at han måtte legges inn, har det ikke vært særlig kult å være på skolen. Friminuttene går fint, for da slipper jeg å tenke, men i timene går det ikke særlig bra. Selv om jeg prøver hardt å tenke på det jeg skal, hopper tankene mine rett til pappa. I går sa læreren at jeg måtte ta meg sammen. Det hjalp ikke, enda jeg prøvde om og om igjen.

-Gjør det beste du kan, sa mamma, da jeg fortalte henne det. Hun forstår meg ganske godt, mamma. Kanskje har hun det slik selv? Hun har i hvert fall vært redd, hun også. Det har snakket vi snakket om mange ganger, men ikke hver gang vi har vært redde, tror jeg. Vi har sett at han er blitt sykere, men når han ikke sier noe, sier liksom ikke vi noe heller.

Nå må jeg sove kjære dagbok, jeg er sliten i hodet og trøtt i armen. Snakker mer med deg i morgen.

Her er jeg igjen dagbok! Jeg begynner nesten å bli vant med deg nå. Kult! Mamma sovnet nede på sofaen i kveld, foran TV som vanlig. Før mamma sovnet, snakket vi om noe veldig rart. Og fint. Vi snakket om å være en organdonor. Mamma forklarte at når noen er død av sykdom eller en skade, trenger de ikke organene sine selv lenger. De kan gis bort til andre som trenger dem. Familien blir spurt om de tror den som er død ville sagt ja til å bli organdonor, eller om de vet om han eller hun hadde hatt noe imot det. Vi kan derfor ønske og håpe på at noen som dør sier ja til å gi bort hjertet sitt, sa hun. Det var akkurat det jeg trengte å høre. Kjære dagbok, jeg håper at noen sier ja, slik at pappa får nytt hjerte. Natta!

Hallo dagbok, to dager siden sist. I dag skjedde det noe fint på skolen. Det begynte egentlig i går. Først spurte mamma meg om det var ok at hun snakket med læreren, og om jeg ville snakke med klassen om det med pappa. Så slapp de andre å lure på hvorfor jeg ikke klarer å svare og være helt meg selv for tida. På slutten av siste time i går kom læreren bort og lurte på om jeg ville si noe. Jeg, tause Rikke, gikk frivillig frem og fortalte alt. ALT! Selv om det ringte ut, satt alle stille og hørte på meg. Ingen lo eller gikk. Asram, han som sitter bak meg, smilte til meg og ga meg tommelen opp etterpå. De andre guttene syntes også jeg var modig. Det så jeg på dem. I dag kom jentene med ei eske med sjokoladehjerter. Oppå esken lå det et smykke. Var ikke det fint gjort? De hadde spleisa på et hjertesmykke med rosa stein. I alle friminuttene har de vært rundt meg og passa på meg lissom. Det var kult.

Ikke noe nytt fra pappa i dag, men på fredag kommer han hjem en tur. Om han ikke har fått nytt hjerte til da. Ha det, dagboka. Nå skal jeg ut en tur til kiosken og møte noen av jentene i klassen

Unnskyld meg, dagbok, for at jeg ikke har hatt tid til å skrive på noen dager igjen. Ikke har jeg besøkt pappa heller, for han skal komme hjem i morgen. Selv om mamma sier jeg kan ha det hyggelig med venner og kose meg, får jeg dårlig samvittighet for pappa. Er det ikke merkelig at den samvittigheten kommer selv om jeg vet at det er viktig å ikke tenke på pappa hele tiden? Du kan bli syk om du tenker på alt som kan skje hele tiden, sa venninnen min i går. De ordene virka i mange timer, helt til jeg kom hjem og måtte legge meg. Det er da det skjer. Husk at pappa er alvorlig syk! sier stemmen. Pappa kan dø når som helst, og her går du og koser deg! Den gnagde i meg helt til jeg klarte å sovne med musikk i ørene.

Hei, dagbok, i dag vaska og pynta mamma og jeg huset til pappa kom. Han fikk yndlingsretten sin. Liker helstekt fisk, jeg og, selv om det ikke er taco, akkurat. I kveld har vi bare kosa oss. I morgen kommer det flere på besøk, sa mamma.

YES! Endelig. Pappa er på vei for å få nytt hjerte! Akkurat nå er jeg kjempeglad og nervøs. Det er midt på natta og jeg skriver til deg dagbok, mens jeg ligger her i senga. Sykehuset ringte for bare en time siden, og pappa var klar med det samme. Han dro av sted med en drosje. Men han glemte bagen sin, så den må mamma kjøre ned til pappa i morgen. Nå venter jeg bare. Venter på at jeg skal bli trøtt igjen. Venter på å få beskjed om pappa tåler operasjonen, og venter på om det nye hjertet vil passe i pappas kropp. Jeg tør ikke tenke på at det kunne være siste gangen jeg klemte pappa da de dro. Noen har dødd. Noen har sagt ja. Jeg får aldri vite hvem som har gitt pappa det nye hjertet. Dame eller mann? Ung eller voksen? Noen er triste og har det vondt og har mistet noen de er glad i, og jeg er nesten bare glad og spent. Nei, jeg klarer ikke være bare glad helt ennå, kanskje i morgen eller om noen dager? Kanskje pappa blir helt frisk igjen!

Nå har mamma og jeg spist sen lunsj, og snart drar vi ned til pappa. Mamma har lyst til å ringe hele tiden, men legen hun snakket med sa at alt var normalt etter operasjonen. Det ser helt fint ut, og pappa sover. Han må hvile og ligge en stund på sykehuset for å se om alt stemmer med det nye hjertet. Det ser bra ut kjære dagbok! Hører du? Det ser ok ut! Kanskje vi er ferdig med å vente? Kanskje pappa snart er frisk?

Hurra! I dag sa mamma at jeg kunne blogge igjen, for alt med pappa er bra.. Han er hjemme, og i dag gikk han helt ned til nabohuset og tilbake igjen uten å hvile. Han er ikke bleik lenger, dagbok. Slutte å skrive til deg? Jeg vet sannelig ikke om jeg vil slutte helt. Kanskje skriver jeg til deg innimellom? Ok?

Tilbake til forsiden

Akkurat nå er det ei uke siden det skjedde, det jeg har vært redd for så lenge. Pappa ringte og ba oss om å komme til sykehuset, selv om vi egentlig ikke skulle ha besøkt ham den dagen. Kjell, doktoren, var der da vi kom. Han blunka ikke til meg som han pleier. Han tulla ikke med meg i det hele tatt. Selv om jeg har visst det lenge at det var alvorlig med pappa, så kjente jeg det enda mer inni meg da, lissom.

- Det haster med ett nytt hjerte nå, sa Kjell. Pappa lå der som vanlig med hendene over dyna, med det kortklipte håret, og han prøvde å smile til meg som vanlig. Det klarte han ikke. Jeg så det godt. Pappa var redd. Han var også redd nå.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg skriver alt til deg, dagbok. Det er fordi mamma nekter meg å blogge om pappa. Tvert slutt. Kjipt, men sant. -Det blir for privat, Rikke, - du kan ikke skrive på nettet om alt som skjer med oss nå, klaget hun. Jeg gidder ikke si hvor sur jeg ble. Akkurat nå er pappa viktigere.

Pappa. Bleike, tynne pappa. Han har vært syk siden jeg var elleve år. Hjerteinfarktet, det som laget såret i hjertet hans, kom akkurat en uke etter at jeg hadde hatt bursdag. Det som skjedde den dagen har jeg snakket med mamma om mange ganger. Sykebilen som kom med fulle sirener. Mamma som ba meg gå inn i huset, enda jeg var redd. Pappa som lå helt stille på bakken rett utenfor huset vårt, mens ambulansefolkene prøvde å starte hjertet hans på nytt. Jeg fikk ikke snakke med ham. Han hørte ikke noe, og ikke merket han noe heller, var det noen som sa, husker ikke hvem.

Pappa holdt på å dø den dagen hjerteinfarktet kom. Han måtte ligge lenge på sykehuset før han kom hjem. Alle bildene av pappa på mobilen min er fra etter han ble syk: Pappa som ligger i stolen, sliten etter badingen om sommeren, pappa sliten etter en halv badmintonkamp. Pappa som alltid har vært best på ski i familien, men nå bare er best på pauser. Slitne pappa. Eller syke, slitne hjertet til pappa. Det er mange som blir friske av et hjerteinfarkt og lever helt til de blir gamle. Ikke pappa. Hjertet er jo motoren i kroppen vår. Det var en sykepleier som fortalte meg om hvordan et infarkt lager sår i et hjerte. Det var mens pappa var veldig syk, men jeg husker det ennå. Alt blir bedre når noen forklarer litt. Det blir lettere å spørre om det man lurer på også, da.

Etter at pappa ble så syk igjen at han måtte legges inn, har det ikke vært særlig kult å være på skolen. Friminuttene går fint, for da slipper jeg å tenke, men i timene går det ikke særlig bra. Selv om jeg prøver hardt å tenke på det jeg skal, hopper tankene mine rett til pappa. I går sa læreren at jeg måtte ta meg sammen. Det hjalp ikke, enda jeg prøvde om og om igjen.

-Gjør det beste du kan, sa mamma, da jeg fortalte henne det. Hun forstår meg ganske godt, mamma. Kanskje har hun det slik selv? Hun har i hvert fall vært redd, hun også. Det har snakket vi snakket om mange ganger, men ikke hver gang vi har vært redde, tror jeg. Vi har sett at han er blitt sykere, men når han ikke sier noe, sier liksom ikke vi noe heller.

Nå må jeg sove kjære dagbok, jeg er sliten i hodet og trøtt i armen. Snakker mer med deg i morgen.

Her er jeg igjen dagbok! Jeg begynner nesten å bli vant med deg nå. Kult! Mamma sovnet nede på sofaen i kveld, foran TV som vanlig. Før mamma sovnet, snakket vi om noe veldig rart. Og fint. Vi snakket om å være en organdonor. Mamma forklarte at når noen er død av sykdom eller en skade, trenger de ikke organene sine selv lenger. De kan gis bort til andre som trenger dem. Familien blir spurt om de tror den som er død ville sagt ja til å bli organdonor, eller om de vet om han eller hun hadde hatt noe imot det. Vi kan derfor ønske og håpe på at noen som dør sier ja til å gi bort hjertet sitt, sa hun. Det var akkurat det jeg trengte å høre. Kjære dagbok, jeg håper at noen sier ja, slik at pappa får nytt hjerte. Natta!

Hallo dagbok, to dager siden sist. I dag skjedde det noe fint på skolen. Det begynte egentlig i går. Først spurte mamma meg om det var ok at hun snakket med læreren, og om jeg ville snakke med klassen om det med pappa. Så slapp de andre å lure på hvorfor jeg ikke klarer å svare og være helt meg selv for tida. På slutten av siste time i går kom læreren bort og lurte på om jeg ville si noe. Jeg, tause Rikke, gikk frivillig frem og fortalte alt. ALT! Selv om det ringte ut, satt alle stille og hørte på meg. Ingen lo eller gikk. Asram, han som sitter bak meg, smilte til meg og ga meg tommelen opp etterpå. De andre guttene syntes også jeg var modig. Det så jeg på dem. I dag kom jentene med ei eske med sjokoladehjerter. Oppå esken lå det et smykke. Var ikke det fint gjort? De hadde spleisa på et hjertesmykke med rosa stein. I alle friminuttene har de vært rundt meg og passa på meg lissom. Det var kult.

Ikke noe nytt fra pappa i dag, men på fredag kommer han hjem en tur. Om han ikke har fått nytt hjerte til da. Ha det, dagboka. Nå skal jeg ut en tur til kiosken og møte noen av jentene i klassen

Unnskyld meg, dagbok, for at jeg ikke har hatt tid til å skrive på noen dager igjen. Ikke har jeg besøkt pappa heller, for han skal komme hjem i morgen. Selv om mamma sier jeg kan ha det hyggelig med venner og kose meg, får jeg dårlig samvittighet for pappa. Er det ikke merkelig at den samvittigheten kommer selv om jeg vet at det er viktig å ikke tenke på pappa hele tiden? Du kan bli syk om du tenker på alt som kan skje hele tiden, sa venninnen min i går. De ordene virka i mange timer, helt til jeg kom hjem og måtte legge meg. Det er da det skjer. Husk at pappa er alvorlig syk! sier stemmen. Pappa kan dø når som helst, og her går du og koser deg! Den gnagde i meg helt til jeg klarte å sovne med musikk i ørene.

Hei, dagbok, i dag vaska og pynta mamma og jeg huset til pappa kom. Han fikk yndlingsretten sin. Liker helstekt fisk, jeg og, selv om det ikke er taco, akkurat. I kveld har vi bare kosa oss. I morgen kommer det flere på besøk, sa mamma.

YES! Endelig. Pappa er på vei for å få nytt hjerte! Akkurat nå er jeg kjempeglad og nervøs. Det er midt på natta og jeg skriver til deg dagbok, mens jeg ligger her i senga. Sykehuset ringte for bare en time siden, og pappa var klar med det samme. Han dro av sted med en drosje. Men han glemte bagen sin, så den må mamma kjøre ned til pappa i morgen. Nå venter jeg bare. Venter på at jeg skal bli trøtt igjen. Venter på å få beskjed om pappa tåler operasjonen, og venter på om det nye hjertet vil passe i pappas kropp. Jeg tør ikke tenke på at det kunne være siste gangen jeg klemte pappa da de dro. Noen har dødd. Noen har sagt ja. Jeg får aldri vite hvem som har gitt pappa det nye hjertet. Dame eller mann? Ung eller voksen? Noen er triste og har det vondt og har mistet noen de er glad i, og jeg er nesten bare glad og spent. Nei, jeg klarer ikke være bare glad helt ennå, kanskje i morgen eller om noen dager? Kanskje pappa blir helt frisk igjen!

Nå har mamma og jeg spist sen lunsj, og snart drar vi ned til pappa. Mamma har lyst til å ringe hele tiden, men legen hun snakket med sa at alt var normalt etter operasjonen. Det ser helt fint ut, og pappa sover. Han må hvile og ligge en stund på sykehuset for å se om alt stemmer med det nye hjertet. Det ser bra ut kjære dagbok! Hører du? Det ser ok ut! Kanskje vi er ferdig med å vente? Kanskje pappa snart er frisk?

Hurra! I dag sa mamma at jeg kunne blogge igjen, for alt med pappa er bra.. Han er hjemme, og i dag gikk han helt ned til nabohuset og tilbake igjen uten å hvile. Han er ikke bleik lenger, dagbok. Slutte å skrive til deg? Jeg vet sannelig ikke om jeg vil slutte helt. Kanskje skriver jeg til deg innimellom? Ok?